Ikke alle skiver når opp til topp 10, og heller ikke ble alle av fjorårets nye bekjentskaper utgitt i 2012. Noen av disse fortjener like fullt hederlig omtale.
I en narsissistisk og navlebeskuende bloggosfære er Navlelo det eneste logiske utfallet.
February 12, 2013
Mer råkk n’ råll fra tjue tåll
February 10, 2013
Please allow me to adjust my pants
So that I may dance the good time dance (again). Etter måneder i eksil, er Navlelo-redaksjonen igjen endelig samlet til dans. Det hele feires med en kjapp gjennomgang av musikkåret 2012.
April 2, 2012
Harde kår
I ny og ne går jeg gjennom perioder hvor jeg nesten utelukkende hører på metall, hardcore og annen hardrock. Jeg holder disse periodene meget høyt, både fordi jeg hører mindre på disse genrene til vanlig enn jeg skulle ønske - i all hovedsak består lydsporet til en dag i mitt liv av pop/rockvarianter av seksti- og syttitallets bluesbaserte rock, men det var band som Metallica og Guns N’ Roses som preget oppveksten min - og fordi jeg alltid oppdager opptil flere nye band med en gang jeg åpner ørene for andre, mer kompromissløse toner. Det er et hav å ta av i mitt tilfelle, og en av de nyoppdagede fiskene presenteres i det nedenstående. Tekstens objekt nummer to, derimot, kan ikke kalles hardrock, men befinner seg likefullt i en, for meg, ukjent sfære, jeg vet ikke en gang hva skal kalle den, men jeg har hørt på skiva nesten daglig i en måneds tid og har følt en nesten ungdommelig glede over å kunne la meg smitte av entusiasmen som ligger til bunns, en glede som dessverre, la oss innse det, dukker opp sjeldnere og sjeldnere jo eldre man blir. Da er det desto viktigere å ta vare på den.
February 24, 2012
So last year
Som lovet leverer jeg først nå “anmeldelser” av 2011-skiver, og som jeg spådde ville i alle fall to av de som omtales her definitivt kjempet om en plass på topplisten over fjorårets beste. Jeg ser ikke poenget med å skvise dem inn på listen nå; det ville vært urettferdig overfor de ti som faktisk er med på listen, særlig når det ene og alene er min skyld at de av skivene som presenteres i det nedenstående som er fra 2011, ikke ble kjøpt inn i tide og derfor ikke var kvalifisert til vurdering ved årsskiftet. Men bedre sent enn aldri, sies det, og kanskje foretrekker artistene selv å bli presentert som en del av et mindre utvalg, uten presset toppliste-begrepet medfører?
February 3, 2012
10 fra 11
Sent, men forhåpentligvis godt, som det meste jeg foretar meg på disse sidene. Oversikten over de cirka tretti bøkene som ble konsumert i løpet av fjoråret, representerer en mangfoldig bunke lesestoff. Noen trender skiller seg likevel ut. Knausgård-genren, som på langt nær selvsagt ikke ble oppfunnet av Karl Ove Knausgård, men da skjønner dere i alle fall hva det snakkes om, har vært en viktig del av leseåret 2011. De seneste års trend, hvor det har blitt lest bøker ført i pennen av unge, amerikanske forfattere, har dessuten blitt videreført og ytterligere forsterket. Samtidig har nettopp denne bølgen av lesning tatt et sidespor i retning av ikke lenger så unge, men akk så talentfulle generasjonen av amerikanske, jødiske forfattere født på seksti- og syttitallet som også bruker bakgrunnen sin i forfatterskapet. Hvorfor akkurat disse preferansene har åpenbart seg, vites ikke, men faktum er jo at flere av mine favoritter innenfor litteratur og film/fjernsyn har tilknytning til det jødiske. Men samme kan det være; det viktigste er jo at bøkene er bra. Her er ti bra bøker.
January 5, 2012
Form og funksjon - årets plater 2011
Jeg liker å vente til året er omme før jeg oppsummerer. Det er noe med det å se bakover; i motsetning til aviser og tidsskrifter syns jeg det er en vrien øvelse tidlig i desember (men så skal jo ikke jeg hisse opp førjulskåte gavekjøpere, heller). I tillegg er det greit å se over andres lister før jeg skribler ned min egen, ene og alene av den grunn at korttidshukommelsen min er i skremmende dårlig forfatning når det gjelder å huske hvilke skiver som er fra det ene eller andre året. De tre-fire øverste plassene på listen min skiller seg vanligvis ut i løpet av året, mens det er et realt bikkjeslagsmål om de resterende, og det er greit å få en påminnelse om hvilke skiver som faktisk kom ut det aktuelle året. Dessverre er jeg ikke alltid like flink til å kjøpe nytt; vel så ofte hanker jeg inn gamle klassikere for å fylle hull i samlingen. Dessuten baserer jeg listen, som alltid, på fysisk format - såfremt det er tilgjengelig - hvilket betyr at skiver jeg kun har hørt via streamingtjenester ikke kvalifiserer for plassering. I år har denne regelen gått ut over de nyeste platene til blant andre Jayhawks, Gillian Welch og Black Keys, tre skiver jeg håpet å finne under treet, og som garantert ville kjempet om en plass på listen, men som altså ikke er å finne i de navlelo’ske lokaler enn så lenge (frustrerte lesere kan imidlertid forvente en gjennomgang av de tre i løpet av første kvartal). Kall meg sær, men sånn er reglene. Mens alle andre scrollet, med sirkulære tommelbevegelser, på første generasjons iPod, tviholdt jeg på Discman’en min til så sent som 2005. Jeg ligger kanskje i bakkant når det gjelder ny teknologi, men mest av alt elsker jeg følelsen av det fysiske albumet i hånden. Måtte det aldri forsvinne.
December 20, 2011
Live laga
For å bøte på den ekstremt lave produksjonen i Navlelo-lokalene de siste par månedene, og i påvente av de annuale “årets beste”-lister innenfor musikk og bøker, tilbys trofaste lesere en liten førjulsgave i form av den siste tidens konsert-opplevelser. Her finnes både gammelt og nytt samt noe midt mellom.
November 2, 2011
Kulturkjerringer
Den var litt stygg. Neida. Bare et sarkastisk, lite nikk til en del av samtidsdebatten. Her skal det handle om to av den siste tids leseopplevelser, to fantastiske bøker skrevet av, må det være lov å si, forfattere av hver sin tid, selv om det på mange måter skiller veldig lite mellom dem. Lesingen min har i det siste, både tilsiktet og utilsiktet, i stor grad dreiet seg rundt New York-litteratur, og denne tekstens objekter er intet unntak. De ble henholdsvis avsluttet og påbegynt på flyet hjem fra nettopp New York, noe som selvsagt farget lesningen og satte meg bedre i stand til å leve meg inn i historienes steder og miljøer.
September 22, 2011
Flere låter i Belgia
Etter å ha skrevet av meg, så å si, de fire artistene i forrige innlegg, følte jeg meg endelig fri til å forfølge andre låter; ja, oppsøke nye og, skulle det vise seg, gamle musikalske horisonter. Denne gangen tar reisen oss med til alt fra det ferske til det veldig etablerte. Jeg har imidlertid gitt opp greia med å lete etter så godt som helt nye låter. Det får holde at de er nye her i gården.
September 16, 2011
Nytt på nytt
Fra tid til annen rusler jeg innom Stereogum og andre, tja, jeg kaller dem musikkblogger, for å høre på hva som beveger seg av ny musikk. Etter at karrieren som platepusher tok slutt, har det blitt vanskeligere å holde seg oppdatert, men man gjør nå en gang så godt man kan. Det er mye ny musikk der ute, og nær sagt umulig å få med seg alt, men her er i alle fall et lite utvalg av hva jeg har utsatt ørene for den siste tiden.
August 23, 2011
Typisk norsk, del to
Det ble, som forventet, en utfordring å kåre min ti norske favorittplater; hovedsaklig fordi jeg hadde vanskelig for å grave frem et anstendig utvalg jeg kunne basere listen på, men også fordi tiendeplassen voldte meg store bekymringer. De ni første “plassene” falt forholdsvis smertefritt på plass, og all den tid jeg insisterer på at listen ikke er rangert, sier det vel seg selv at siste plate ut faktisk er nummer ti. I løpet av utvelgelsesprosessen oppdaget jeg, som jeg nevnte i del én, at jeg ikke har vært særlig lojal mot norsk musikk. Heller ikke har jeg satt meg veldig inn i verken den mangslungne metal-scenen, jazz eller mer elektronikabasert musikk; tre genrer hvor Norge må kunne påstås å ligge sammen med teten. Imidlertid har jeg, som så mange andre gutter, hørt mye på testosteronband som for eksempel Turboneger og Gluecifer, men syns ikke de har noen album som forsvarer en plass på en toppliste. Hva med åttitallets fire store, vil mange sikkert spørre, og joda, det er et betimelig spørsmål. DumDum Boys har jeg aldri hatt sansen for, mens jeg nesten utelukkende har hørt på samleplater av DeLillos, Jokke & Valentinerne og Raga Rockers, og samlere kommer som kjent ikke med på slike lister. Sånn. Her er den. Del to.
August 11, 2011
Typisk norsk, del én
Morgenbladets pågående kåring av tidenes hundre beste norske album - avisen har bedt en rekke musikere om å lage hver sin topp ti-liste som sammen skal danne grunnlaget for den endelige, tresifrede listen - inspirerte meg til å grave frem ti kandidater til min egen, lille liste, selv om jeg er smertelig klar over at jeg er en av disse “bra til å være norsk”-fysakene som av selvmotsigende grunner ofte mener at utenlandsk musikk, den er litt skarpere enn hva vi produserer her hjemme på berget. Jeg har noen få, norske band jeg holder høyt, men ellers må jeg innrømme at det er langt mellom de nasjonale bidragene i cd-hyllen. Likevel, men likefullt selvsagt, det skulle jo egentlig bare mangle, har jeg funnet frem til ti plater som fortjener plassen, og det skal nevnes at jeg i prosessen etterlevde et prinsipp jeg laget selv; regelen om at ingen band kan ha mer enn én skive med på listen, en urangert sådan, med unntak av de to øverste plassene - jeg syns det er slitsomt å rangere - og resultatet er en fiks og kvalitativ liten sak som, hvis man legger godviljen til, eller motviljen, alt ettersom, når man skal danne seg et bilde av forfatterens indre (hvis det skulle være ønskelig), forteller oss at her, kan hende, her har vi med en sjelfull type å gjøre, som, i musikkens verden, og forhåpentligvis kun der, har sansen for alvorstyngede menn, disse handelsreisende i moll, og hvem vet, kanskje er det akkurat slik det har seg. Her er i alle fall del én, med del to forhåpentligvis rett rundt hjørnet.
July 11, 2011
Ute av skogen
Som vanlig, når jeg kommenterer nye plater, ligger jeg litt i bakleksa. Det er nå noen uker siden Bon Iver slapp den selvtitulerte oppfølgeren til indieklassikeren For Emma, Forever Ago (2007), og enda lenger siden den ble gjort tilgjengelig for streaming, så det meste er allerede sagt om et album som for de fleste fremstår som nok en suksesshistorie for bakmann Justin Vernon. Husker jeg ikke helt feil, kåret jeg For Emma… til årets beste skive for fire år siden, og man skulle derfor tro jeg ville stå langt fremme i køen når den, etter sigende, etterlengtede andreplaten endelig skulle se dagens lys. Men det gjorde jeg ikke.
July 1, 2011
New York på papiret, del to
Da jeg satte meg ned for å kåre ti favoritter blant de - trodde jeg - mange New York-bøker jeg har lest opp gjennom årene, viste det seg fort at materialet jeg hadde å velge fra ikke var så omfattende som først antatt. En enkel forklaring på dette kan være at jeg i lang tid hovedsaklig konsentrerte meg om europeisk litteratur, og at mange av de amerikanske forfatterne jeg har lest, tilfeldigvis ikke skriver om New York. Bukowski, McCarthy og Hemingway kan stå som eksempler på slike. I tillegg måtte jeg sette en grense for hvor stor del av en gitt bok som utspiller seg i den aktuelle byen, og ikke minst hvor viktig den, byen, er for historien, og da ble blant andre Franzens Corrections automatisk diskvalifisert. For de som savner erketypiske New York-forfattere som Auster og DeLillo, skyldes dette fraværet at jeg aldri har lest noe av dem, sett bort fra at jeg en gang, kanskje åtte år tilbake, satte meg ned med sistnevntes, på det tidspunktet, nyeste roman Cosmopolis, uten å bli nevneverdig imponert; ja, jeg ble faktisk så lite imponert at jeg ganske raskt la den fra meg og aldri plukket den opp igjen. Her kommer uansett de fem siste bøkene på listen. Del to, værsågod.
June 29, 2011
I blame bias
Det å være på konsert og oppdage et nytt band er noe som, for min del, hovedsaklig er forbeholdt festivallivet. Dette har også stort sett vært tilfelle de få gangene jeg har fått avkreftet fordommer jeg har hatt mot en gitt artist, rett og slett fordi jeg, på hjemmebane, så å si aldri oppsøker konserter med band jeg av ulike årsaker ikke har, eller har prøvd å få, fot for, og derfor, mye på grunn av lave forventninger og sjangerforvirring, var I Blame Coco-konserten på Rockefeller i går en sjeldent positiv overraskelse.
RSS feed: http://navlelo.tumblr.com/rss
1 of 3
Next page
